Hvordan får du så et barn til å gjøre ting uten å bruke makt?

Hvis du tar et individ og tvinger det til å spille et musikkinstrument (slik foreldre og skoler gjør), vil ikke dets evne til å spille det instrumentet forbedres. Vi måtte først rådføre oss med individet om hva slags ambisjoner det har. Det måtte til slutt i det minste være enig i det faktumet at det er fint å kunne spille et instrument. 

Ta for eksempel en «slem gutt». Han kan ikke plasseres på skole og må sendes til en militærskole. De skal tvinge ham for å forandre ham. Av og til blir denne slemme gutten sendt til en skole som rett og slett mener at den beste måten å håndtere slike tilfeller på, er å finne noe som han er interessert i, og la ham gjøre det. Det fantes en slik skole i California en gang, og den produserte uavbrutt genier. Listen over forskerne fra andre verdenskrig marsjerte praktisk talt ut fra denne bestemte skolen. De antok at det måtte være det eksempelet læreren satte, hans renhet fordi han ikke røykte sigarer eller noe slikt. 

Det som faktisk skjedde, var dette: De tok en gutt som ingen oppnådde noen resultater med, og sa: «Er det ikke noe du har lyst til å gjøre?» Gutten sa «Nei», og de sa: «Vel, rot rundt i laboratoriet eller på tomta eller noe sånt, og en eller annen dag kan det hende du bestemmer deg.» Gutten tenkte over dette og avgjorde at han ville bli kjemiker. Ingen sendte ham noen gang til en time og beordret ham til å studere, og ingen klagde noen gang særlig mye når han fikk noe til å eksplodere i laboratoriet, og før du visste ordet av det var gutten en utmerket kjemiker. Ingen forstyrret hans lyst til å bli kjemiker. Dermed eksisterte den, og fra da av forstyrret han ikke selv sin egen villighet til å bli kjemiker. Utdanningsmessig er dette et svært interessant poeng. 

Å ta hensyn til villighet

Folk vil tillate at du tar fra dem ting, hvis du gjør det taktfullt og ikke forstyrrer deres villighet for mye. Måten å skape et grådig eller egoistisk barn på, er ved å tvinge det til å gi fra seg ting til andre barn mot sin vilje. Du vil til slutt drive det inn i den «eneste ene»-kategorien – der det føler at det er den eneste personen som virkelig betyr noe i det hele tatt. Foreldre rådfører seg vanligvis aldri med barnets villighet. De tar hensyn til dets havingness, dets evne til å eie eller besitte, håndterer deretter denne, og de har et bortskjemt barn. 

Det er interessant å se på et barn som har vært sammen med noen som alltid rådførte seg med det, men som ikke tok særlig godt vare på det, i motsetning til et barn som har fått den aller beste omsorg, men som aldri ble rådspurt. 

En liten gutt sitter på gulvet og leker med klosser og baller og har det gøy. Så kommer barnepiken som tar ham opp og inn på et annet rom og skifter bleie på ham, og han hyler i vilden sky hele veien. Han liker det ikke. Hun fortsetter å gjøre dette mot ham, flytter ham omkring, tar aldri hensyn til hans valgfrihet. Han vil til slutt vokse opp, besatt av valgfrihet. Han må få det som han vil. Han blir veldig belærende – påståelig angående at han selv har rett. Han prøver å holde fast på de siste restene av det, og evnene hans vil være tilsvarende dårlige, særlig når det gjelder å håndtere mennesker. 

Vel, dette er noe ganske annet. Du vet at barnet er sultent, og du vet at det burde spise. Barnet vil spise hvis det fås til å følge en eller annen slags fast rutine. Hvis middagen rutinemessig serveres klokken 18.00, blir det vant til å spise klokken 18.00, og dets villighet vil aldri helt bli overveldet. Det finner ut at maten er der klokken 18.00, og så bestemmer det seg for å spise klokken 18.00. Du sørger for maten, og barnet sørger for villigheten. Hvis du ikke neglisjerer dette, vil barnet aldri få noe problem med mat. 

Så kommer en eller annen og snakker til det, og sier: «Har du ikke lyst til å gå inn i det andre rommet og skifte klær?» Svaret er «Nei». Du gjør en forferdelig tabbe hvis du fortsetter derfra på basis av: «Vel, du får et sukkertøy av meg», overtaler, forfører, lokker osv. Det er psykologi, måten psykologer håndterer situasjoner på, og det fungerer egentlig ikke. 

Du kan velge én av to retninger. Enten bruker du utmerket kontroll med massevis av kommunikasjon, eller du bare lar barnet vokse. Det finnes ikke noe annet valg. Barn liker ikke å bli røft behandlet, trukket omkring og ikke bli rådspurt. Du kan snakke med et barn, og hvis du har høy hengivenhet, enighet og kommunikasjon med det, kan du få det til å gjøre alt mulig. Det vil berøre gulvet, hodet sitt og peke på deg og finne bordet. Barnet vil tøyse litt en stund, og etter det kan du bare si gjør slik og slik, og «La oss gå og spise», og det vil gjøre det. Barnet har funnet ut at dine ordrer ikke nødvendigvis kommer til å underkjenne hele dets villighet. Så derfor er ikke ordrene dine farlige. Du har konfrontert barnet, og det kan konfrontere deg. Derfor kan du og barnet gjøre noe. 

Av og til sier et barn: «Jeg vil være oppe sammen med deg», og insisterer på det, idet det utøver sin valgfrihet. Bare å la barn gjøre det de gjør og ikke gripe inn overfor dem, og ikke utøve noen kontroll over dem, er psykologi. De vil aldri komme til å være i kommunikasjon med noen. De kommer ikke til å vokse eller få erfaring i livet, for de endret ikke havingnessen sin. De trengte ikke å skifte mening, arbeide, øve eller å gjøre noe som helst. Men de responderer veldig raskt på god kontroll og kommunikasjon, men det krever avgjort god kommunikasjon for å ta luven fra dette – ikke overtalelse, men god kommunikasjon. 

Folk tror at overtalelse virker på barn. Det gjør den ikke. Det er kommunikasjon som gjør utslaget. Du sier: «Vel, det er på tide for deg å legge deg nå,» og barnet sier: «Nei.» Ikke fortsett med temaet. La det ligge, og bare snakk om noe annet: «Hva har du gjort i dag?» «Hvor?» «Hvordan?» «Å, gjorde du det? Er det sant?» «Vel, hva med å legge seg?» Og svaret vil være: «Ok.» 

Man trenger ikke å bruke makt. Hvis du begynner å kommunisere med barnet, vil kontroll uunngåelig følge av dette. Hvis du utelater kontroll fra starten av når du oppdrar et barn, vil barnet, som søker mye av sin rettledning og kontroll fra deg, bli snytt. Det tror at du ikke bryr deg om det. 

Men som i tilfellet med å spille musikkinstrumenter, lære språk eller humaniora og evner, rådfør deg med barnets villighet.