Leger og andre ordinerer smertestillende slik som aspirin, beroligende midler og sovemidler ut fra et forståelig ønske om å lindre smerte. 

Det har imidlertid aldri vært kjent innenfor kjemi eller medisin nøyaktig hvordan eller hvorfor disse tingene virket. Slike sammensetninger kommer fra tilfeldige oppdagelser om at «det og det undertrykker smerte». 

Effektene av eksisterende sammensetninger gir ikke ensartede resultater, og har svært ofte veldig uheldige bivirkninger. 

Da årsaken til at de virket var ukjent, har det vært svært liten fremgang innenfor biokjemien – kjemien om livsprosesser og livssubstanser. Hvis årsaken til at de virket var kjent og akseptert, kunne muligens kjemikere utvikle noen virkelig smertestillende midler som hadde minimale bivirkninger. 

Smerte eller ubehag av psykosomatisk natur kommer fra mentale inntrykksbilder skapt av thetanen, som presser mot og innvirker på kroppen. For eksempel, et mentalt inntrykksbilde av en tidligere hendelse der en arm brakk, kan bli reaktivert i nåtid, påvirke kroppen og forårsake smerte i den samme armen. 

Ut fra faktisk klinisk test gjør aspirin og andre smertestillende midler det følgende: 

A. Hindrer thetanens evne til å skape mentale inntrykksbilder 

og også 

B. hemmer nervekanalenes evne til å lede elektrisitet. 

Som resultat blir thetanen gjort dum, tom, glemsom, får vrangforestillinger og blir uansvarlig. Den går inn i en slags «treaktig» tilstand, følelsesløs, ufølsom, udugelig og avgjort ikke pålitelig, faktisk til fare for sine medmennesker. 

Når stoffene slutter å virke eller begynner å slutte å virke, begynner evnen til å skape mentale inntrykksbilder å komme tilbake, og setter i gang somatikker (fornemmelser i kroppen, sykdommer eller smerter eller ubehag) mye sterkere. Et av svarene en person har på dette, er mer stoffer. Det finnes dem som er avhengige av aspirin, for ikke å snakke om heroin. Trangen kommer fra et sterkt ønske om å bli kvitt somatikkene og de uønskede fornemmelsene igjen. Personen blir mer og mer treaktig og krever større og større mengde og hyppigere bruk.

Smertestillende midler hindrer thetanens evne til å skape mentale inntrykksbilder.

De virker også slik at de hemmer nervekanalenes evne til å lede elektrisitet.

Seksuelt er det vanlig at en som bruker stoffer, blir veldig stimulert til å begynne med. Men etter den første seksuelle nytelsen blir det vanskeligere og vanskeligere å oppnå at den seksuelle fornemmelsen stimuleres. Anstrengelsen for å oppnå den blir tvangsmessig, mens det hele i seg selv blir stadig mindre tilfredsstillende. 

Syklusen der bilder (eller skaping generelt sett) restimuleres av stoff, kan være først å øke skapingen og så til slutt hindre den fullstendig. 

Hvis man jobbet biokjemisk med problemet smertelindring, ville det minst skadelige smertestillende middelet være det som hindret skaping av mentale inntrykksbilder og resulterte i et minimum av «treaktighet» eller dumhet, og som var kroppsløselig (lett oppløselig i kroppen) slik at det raskt passerte ut av nervene og systemet. 

Det finnes uønskede fornemmelser som stoffer blokkerer for, men det finnes også et helt område av ønskelige fornemmelser, og stoffer blokkerer for alle fornemmelser. 

Det eneste mulige forsvar for stoffer er at de gir en kortvarig, hurtig glemsel fra umiddelbar pine, og gjør det mulig å håndtere en person med det mål å reparere. Men til og med da gjelder dette for personer som ikke har noen annen måte å håndtere smerten sin på. 

Dyktighet, evne og årvåkenhet er de vesentligste tingene som forhindrer at man kommer opp i smertefulle situasjoner. Alt dette blir borte ved bruk av stoffer. Så stoffer gjør deg utsatt for å komme opp i situasjoner som er virkelig ødeleggende, og holder deg der. 

Man har et valg mellom å være død som følge av stoffer, eller å være i live uten dem. Stoffer berøver livet for de fornemmelsene og gledene som uansett er de eneste grunnene til å leve.