Orgtavlen viser organiseringsmønsteret for å oppnå et produkt.

En tavle er da et flytkart over fortløpende produkter som skapes av terminaler i rekkefølge.

Vi ser disse terminalene som «poster» eller stillinger.

Hver av disse er en hatt.

Uttrykket hatt er slang for tittelen og arbeidet til en post i en organisasjon. Det er hentet fra det faktum at i mange yrker, slik som jernbanevirksomhet, er typen hatt man bærer kjennemerket til jobben. For eksempel har en togbesetning en konduktør, som bærer en konduktørhatt – han har ansvaret for passasjerene og samler inn billettpengene.

I en organisasjon går det en strøm langs disse hattene.

Resultatet av hele tavlen er et produkt.

Produktene fra hver hatt på tavlen blir til sammen det totale produktet.

Å utarbeide den

Det sløseriet av folk og tapet av produkt som mangelen på en orgtavle medfører, rettferdiggjør alle anstrengelser for å utarbeide, gjøre kjent og bruke en korrekt orgtavle.

Mennesket bruker instinktivt en orgtavle, og protesterer mot mangelen på en. Den ferskeste rekrutten som går om bord på et skip, antar at det eksisterer en orgtavle. Om ikke en som er hengt opp, så i hvert fall en som er kjent. Han antar at noen vil ha ansvaret, og at forskjellige aktiviteter vil høre hjemme under forskjellige folk. Når det ikke finnes noen kjent orgtavle, protesterer han. Han føler seg også usikker fordi han ikke vet hvor han passer inn i denne organisasjonen.

Nesten alle opprør utføres av mennesker som har blitt utestengt og ikke befinner seg på landets orgtavle. Dette er så sant at det nylig oppstod en latterlig omstendighet i USA. Presidenten oppdaget at han hadde «profesjonelle bistandsmottakere». Visse folk hadde antatt statusen «avhengig av myndighetene», og oppgav dette som sitt yrke. Det var selvsagt en slags post. Og fordi det ikke ble godkjent som en post av myndighetene, oppstod det noen opptøyer.

Forsøket på å høre til eller være del av, kommer til uttrykk på en orgtavle. En person uten en post er meget ulykkelig. En person med en uvirkelig post føler seg som en svindler eller en feiltakelse.

Moral påvirkes da også betraktelig av kvaliteten på en orgtavle eller fraværet av den.

Den generelle prøvesteinen for en gruppe er imidlertid dens levedyktighet, dvs. dens evne til å vokse, ekspandere, utvikle seg osv. Levedyktighet avhenger av å ha et akseptabelt produkt. Grupper som ikke har et akseptabelt produkt, vil sannsynligvis ikke overleve.

Mengden av et produkt og hvor akseptabelt det er, avhenger i stor grad av en fungerende, kjent orgtavle. Dette er sant til og med for ett enkelt produkt.

For å komme noe sted trenger et individ eller en liten gruppe en meget nøyaktig orgtavle. Det merkverdige er at jo mindre gruppen er, desto viktigere er orgtavlen. Likevel er det minst sannsynlig at individer og små grupper har en. Store grupper går i oppløsning i fravær av en orgtavle, og slutter å være levedyktige når det foreligger en dårlig orgtavle.

Skylden for et produkts kvalitet legges vanligvis på individuelle ferdigheter, men avhenger i enorm grad av orgtavlen. For eksempel: En uorganisert mobb som prøvde å lage et bestemt produkt, ble drevet steinhardt, plaget, var sinte på hverandre og fikk et fullstendig uakseptabelt produkt til omtrent det dobbelte av den vanlige prisen. Da de ble en tredjedels organisert, fremdeles uten ordentlige timeplaner, fremdeles stort sett uten opplæring, begynte de å lage et akseptabelt produkt med omtrent halvparten så mye anstrengelse – så selv litt organisering fungerte.

Produktets mengde og kvalitet avhenger helt og fullt av orgtavlen og hattene og bruken av dem. Du kan trene personer i det uendelige, men med mindre de arbeider ut fra en fungerende orgtavle, vil produktet fremdeles ha et dårlig eller lite volum.

Mangel på en kjent og virkelig orgtavle kan bety fiasko. Og manglende kunnskap om emnet organisering må erstattes av ren, skjær genialitet hele veien.

Man må derfor ha en virkelig og kjent orgtavle for å lage noe i det hele tatt, for å forbedre et hvilket som helst produkt, opprettholde moralen og fordele arbeidet rettferdig og få det til å telle.

Så hvordan lager du en?

Hatter

En orgtavle består av hatter.

Definisjonen av en hatt er «beingnessen og doingnessen som oppnår et produkt». (En beingness er det å anta eller velge en identitetskategori. Doingness er det å utføre en handling eller aktivitet.)

La oss ta et tog:

Lokomotivføreren som bærer sin lokomotivførerhatt, har tittelen lokomotivfører. Det er beingnessen.

Han mottar ordrer, følger med på signaler og generelle tilstander, betjener spaker og ventiler for å regulere funksjonen til lokomotivet sitt, og for å starte, endre og stoppe. Det er doingnessen.

Han flytter togpassasjerene og/eller gods fra ett sted til et annet, trygt og ifølge timeplanen. Et forflyttet tog med last er produktet.

Så hvordan finner vi ut at det finnes en hatt som kalles lokomotivfører?

Når du ber folk om å dikte opp en orgtavle, er det mulig at de først ikke innser at du ber dem om å finne opp de korrekte postene, fordi de kontinuerlig aksepterer eller ser på allerede eksisterende poster.

De behøver ikke å finne opp «lokomotivfører». Alle vet at «en lokomotivfører fører et tog».

Så om du ikke visste dette? Da ville du måtte finne det ut.

Man ville gjøre det på denne måten. Man ville måtte tenke i denne retningen:

Ideen dukker opp på grunn av et begrep om at folk og gods må flyttes over avstander på land. Eller fordi mennesker og gods må transporteres til og fra et nytt område som er under oppbygging.

Åh. Dette vil være levedyktig innenfor økonomiske rammer, fordi folk vil betale for å bli forflyttet, og betale for å få flyttet på godset sitt.

Tog gjør dette.

Så la oss bruke tog.

Ved å arrangere finansieringen (eller gjennom forhåndsbetaling) og skaffe en tillatelse til landområdene som trengs, legges skinnene, og togvogner, lokomotiver, stasjoner og lokomotivstall bygges.

Nå viser det seg at noen må kjøre toget. Så det er best at noen ansettes for å kjøre det.

Så her dukker posten lokomotivfører opp.

Hvordan vet vi dette? Fordi vi må ha et produkt av forflyttede mennesker og gods. Det er hva vi forsøkte å få til i utgangspunktet.

Derfor lokomotivførerhatten.

La oss nå anta at vi ikke hadde noen orgtavle i det hele tatt.

Lokomotivførerhatten ville være den eneste hatten. Så han samler inn billettpengene, driver stasjonene, reparerer lokomotivet sitt, kjøper drivstoff, laster på vognene, selger aksjer....

Vent et øyeblikk. Hvis lokomotivføreren gjorde alt dette, ville det følgende skje:

1. Han ville være utslitt.

2. Han ville ha dårlig humør.

3. Maskineriet hans ville bryte sammen fra tid til annen.

4. Han kunne ha ulykker.

5. Jernbanens eiendommer, som ikke på annen måte ble tatt vare på, ville forfalle.

6. Han ville ha et lavt produktvolum.

7. Produktet hans ville være ujevnt og dårlig fordi han ikke kunne opprettholde noen timeplan.

8. Det ville snart ikke eksistere noen jernbane.

La oss nå «løse» dette slik som det er blitt gjort tidligere.

La oss utnevne en person for hver stasjon og si: «Slik, ja!»

Vel, det ville fremdeles være et rot.

Så la oss ansette flere lokomotivførere og flere stasjonsbetjenter og flere lokomotivførere og flere stasjonsbetjenter ... og ende opp med et forvirrende rot, en enorm lønningsliste og et elendig produkt. Det er måten myndigheter gjør det på. Og det er verdt å legge merke til at nåværende myndigheter ikke har noe annet produkt enn katastrofer.

Nei, vi må løse dette på en helt annen måte.

Vi kommer ingen vei, og vi får ingen fornuftig orgtavle, og ingenting vil fungere eller være levedyktig med mindre VI TELLER OPP PRODUKTENE RIKTIG, OG UTVIKLER HATTER SOM SKAL OPPNÅ DEM.

Når vi har gjort dette, kan vi arrangere hattene på en orgtavle slik at det finnes en strøm, kommandokanaler og kommunikasjonskanaler, og dermed har vi en orgtavle.

Du kan ikke utarbeide en orgtavle før du har telt opp produktene!

Etter som volumet øker, beregner du produktene som kommer før sluttproduktet, og lager hatter for dem.

Kvaliteten på sluttproduktet avhenger av en virkelig orgtavle og hatter, begge deler fullstendige og virkelige, folkene opplært i dem og funksjonene UTFØRT.

La oss nå se hvordan du deler opp et sluttprodukt i de produktene som til sammen utgjør det.

Vi har sluttproduktet en jernbane – last forflyttet på en levedyktig måte. Hvor mange mindre produkter utgjør det store produktet?

Det er et spørsmål om maskineri her. Enhver maskin har to produkter: (a) selve maskinen i god, fungerende stand, (b) maskinens produkt. En reparatør, en lokomotivverkstedsmann og en lokomotivstallansvarlig har alle et produkt under (a). Det er bare for maskinen, lokomotivet.

Under (b) har vi det selve maskinen produserer (trukkede tog når det gjelder et lokomotiv).

Her har vi da to hovedprodukter – og disse kan deles opp i mindre produkter, som ligger tidligere i rekkefølgen enn sluttproduktet.

Det finnes et enda tidligere produkt før disse – innkjøpte lokomotiver. Og et tidligere produkt før det – finansiering av utstyr.

Når det gjelder selve lasten – en levert last, akseptert av en varemottaker i den andre enden – vil du oppdage et produkt etter hvert som du følger rekkefølgen bakover – lagret last. Og før det – losset last. Og før det – forflyttet last. Og før det – innlastet last. Og før det – last innsamlet for sending. Og før det – fraktkontrakter fremskaffet. Og før det – annonsering plassert synlig for offentligheten. Og før det – undersøkelser av publikums fraktbehov. Og før det – undersøkelse etter aktiviteter som trenger fraktservice.

Hvert av disse produktene er en hatt.

Når vi ser over dette igjen, finner vi at det ikke er noen avgifter eller penger involvert, så det finnes ingen økonomisk levedyktighet. Dermed har vi enda et produkt, inntekten som er nødvendig for at organisasjonen skal overleve og betale sine regninger, kjøpe inn det som trengs for fremtidig produksjon og så videre. Dette produktet har selvfølgelig hatter som går forut for det. Noen mennesker (deriblant en masse ledere) er ikke resultatorienterte – de tror at inntekt er noe som faller ned i fanget på organisasjonen eller ut av et fjernsynsapparat. De kan ikke tenke ut rekkefølgen av produkter som er nødvendig for å skaffe penger. Så de går konkurs og sulter. Det finnes alltid en mengde tidligere produkter før produktet inntekt. Folk som er fikserte, fikserer bare på selve pengene, har ingen produktrekkefølge, og går derfor konkurs eller er fattige.

Man må ha et ønskverdig produkt som selges for mer enn det koster å produsere, og man må selge og levere det for å få inntekt.

Selv under sosialisme eller kommunisme må spørsmålet «hvordan underholder det seg selv» forstås og besvares, og man må identifisere produktrekkefølgen og få lagd orgtavle og hatter for den. I et slikt samfunn uten penger må orgtavlen lages mye strammere, da penger gir fleksibilitet, og mangelen på penger som en fungerende faktor skaper problemer som er vanskelige å løse.