Alle slags planer kan skrives og godkjennes for å oppnå ønskelige mål. De er imidlertid bare planer. De vil ikke bli fullført før det er blitt fastsatt, satt opp på et tidsskjema og autorisert eller oppnådd enighet om når og hvordan de skal gjøres, og av hvem. 

Dette er grunnen til at planlegging av og til får et dårlig rykte. 

Du kunne planlegge å tjene en million dollar, men hvis man ikke hadde fastsatt som siktemål av forskjellige typer når og hvordan det skulle skje og hvem som skulle gjøre det, ville det bare ikke skje. Det blir lagd en glimrende plan for hvordan Bostons havn skal bygges om til et område for oljetankere. Planen kunne foreligge i form av tegninger der alt var perfekt plassert. Man kunne til og med ha modeller av den. Det går ti år, og den er ikke påbegynt, langt mindre fullført. Du har sett slike planer. Verdensutstillinger er fulle av dem. 

Man kunne også ha en plan med oppsatte siktemål – hvem, når, hvordan – men hvis siktemålene var dårlige eller uvirkelige, ville den aldri bli fullført. 

Man kunne også ha en plan som ikke hadde noe BETINGET SIKTEMÅL i forkant av seg, og dermed var det ingen som virkelig ville ha den, og den tjente egentlig ikke noe formål. Sannsynligvis ville den aldri bli fullført. Det er ikke sannsynlig at den noen gang ville bli fullført. Det var et halvferdig gresk teater som bare hadde blitt etterlatt slik. Ingen hadde spurt innbyggerne om de ønsket det eller om det var behov for det. Så selv om det var svært godt planlagt, og til og med delvis hadde fått siktemål satt opp for seg, og var halvveis fullført: Der står det – halvferdig. Og slik har det fortsatt å stå. 

En plan – og med det menes en tegning eller skalamodell av et område, et prosjekt eller en gjenstand – er selvsagt en vital nødvendighet for enhver konstruksjon, og uten en slik mislykkes konstruksjon. Den kan til og med godkjennes som plan. 

Men hvis den ikke var basert på resultatene fra et betinget siktemål (en undersøkelse av hva som behøves eller er gjennomførbart), kommer den til å være ubrukelig eller til ikke å passe inn. Og hvis det ikke settes til side noen penger for den, og ingen beordres til å gjennomføre den, og hvis det ikke finnes noe tidsskjema for utføringen av den, kommer den dermed – basert på hvert enkelt av de ovenstående punktene – aldri til å bli utført. 

Der man har utarbeidet en plan og lagd et program som krever godkjennelse, behøver man for å få dem godkjent, å vise: 

a. Et resultat av et betinget siktemål (undersøkelse av hva som ønskes og behøves)

b. Detaljene i selve saken, dvs. et bilde av den eller dens omfang, pluss hvor lett eller vanskelig det er å utføre den, og med hvilke personer eller materialer

c. Klassifisering av den som vital eller ganske enkelt nyttig

d. De primære siktemålene for den, som viser organiseringen som trengs for å utføre den

e. Operasjonssiktemålene, som viser tidsskjemaet for den (selv om den ikke har et tidsskjema med datoer, men med dager eller uker) og hvordan den passer sammen med andre handlinger

f. Dens kostnader og hvorvidt den kommer til å være selvfinansierende eller man har råd til den, eller hvor mye penger den vil tjene inn 

Programmet ville måtte inkludere siktemålene. 

En plan ville være utformingen av selve saken.

Dermed ser vi hvorfor visse ting ikke skjer i det hele tatt, og hvorfor de ofte ikke blir fullført selv når de blir planlagt. Planen blir ikke fremlagt innenfor sin ramme av siktemål, og er dermed uvirkelig eller blir ikke utført.

Av og til spør ikke et betinget siktemål etter hvilke hindringer eller hvilken motstand man vil støtte på, eller hvilke ferdigheter som er tilgjengelige, og kan dermed spore av på den måten. 

Men hvis man har fattet disse punktene, ser man omfanget av emnet, og kan bli ganske fremragende dyktig og oppnå ting som så langt har vært utenfor rekkevidde eller aldri har blitt tenkt på tidligere.