Nummer: TR 2

Navn: Anerkjennelser

En anerkjennelse er noe som sies eller gjøres for å informere en annen om at utsagnet eller handlingen hans er lagt merke til, forstått og mottatt.

Formål: Å oppnå evnen til totalt, fullstendig og endelig å anerkjenne et utsagn, en observasjon eller en bemerkning på en slik måte at personen som kommer med dette, føler seg fornøyd med det faktum at det har blitt fullt ut mottatt og forstått, og ikke føler noe behov for å gjenta det eller forsette.

Anerkjennelse er en kontrollfaktor i kommunikasjonssyklusen. Dette er sant i enhver kommunikasjonssyklus i enhver situasjon. Formelen for kontroll er start, endre og stopp. Hvis du kan starte noe, endre det og så stoppe det, har du kontroll over det. En anerkjennelse er et «stopp». Hvis man anerkjenner andres kommunikasjoner riktig, kan man derfor kontrollere kommunikasjon.

Hvis du sier «forsett» eller «forsett å snakke» til noen, vil du ikke anerkjenne ham. Den perfekte anerkjennelse kommuniserer bare dette: Jeg har hørt kommunikasjonen din. Den signaliserer at personens kommunikasjon til deg har blitt mottatt. Det er ikke ordet som avslutter en kommunikasjonssyklus, det er intensjonen som avslutter den. I livet er det faktisk veldig terapeutisk for en person å vite at han har blitt anerkjent.

Kommandoer: Coachen leser setninger fra Alice i Eventyrland, idet han utelater «sa han», og studenten anerkjenner dem grundig. Studenten sier «bra», «fint», «ok», «jeg hørte det» – hva som helst så lenge det passer til personens kommunikasjon – på en slik måte at han virkelig overbeviser personen som sitter der om at han har hørt det. Coachen gjentar enhver setning han ikke føler ble virkelig anerkjent.

TR 2

Posisjon: Student og coach sitter vendt mot hverandre på en behagelig avstand.

Hva som er viktig i treningen: Studenten må anerkjenne på en slik måte at coachen er overbevist om at det ikke trenger å gjentas, at det har blitt mottatt og forstått, totalt og endelig.

Studenten gjør dette ved å ha til hensikt at kommunikasjonssyklusen slutter på dette punktet og avslutte den der. Alt som studenten gjør for å få det til å skje, er legitimt forutsatt at det ikke forferder eller oppskaker coachen. Studenten anerkjenner på en måte som passer til coachens kommunikasjon og overbeviser coachen om at han har mottatt det.

Spør studenten fra tid til annen hva som ble sagt. Tøyl over- og underanerkjennelse. La studenten til å begynne med gjøre hva som helst for å få en anerkjennelse over, og få så bort ujevnhetene. Lær ham at en anerkjennelse er en stopp, ikke begynnelsen på en ny kommunikasjonssyklus eller en oppfordring til en annen om å fortsette, og at en anerkjennelse må passe til personens kommunikasjon. Studenten må ikke danne vanen med robotaktig å bruke «bra» og «takk» som de eneste anerkjennelsene.

Videre er et annet punkt i denne drillen å lære at man kan mislykkes i å overbringe en anerkjennelse, eller kan mislykkes i å stoppe en person med en anerkjennelse, eller kan blåse hodet av en person med en for kraftig anerkjennelse.

Talemønster: Coachen sier «start», leser en setning, og sier «flunk» hver gang han føler at det har vært en upassende anerkjennelse. Coachen gjentar den samme setningen hver gang han sier «flunk». «Stopp» kan brukes for å stanse for diskusjon eller for å avslutte drillperioden. «Start» må brukes for å begynne igjen etter et «stopp».

Denne drillen blir bare godkjent når studenten totalt, fullstendig og endelig anerkjenner et utsagn, en observasjon eller en bemerkning på en slik måte at personen som kommer med dette, er fornøyd med det faktum at det har blitt fullt ut mottatt og forstått, og ikke føler behov for å gjenta det eller forsette.